Av Andrew P. Kroglund, forfatter og skribent

Det er mer biologisk rikdom i en neve jord fra Trøndelag enn det du finner til sammen på hele månen. Og hveten og poteten, som har fødd nordmenn gjennom generasjoner, er som mirakel å regne. Odlet frem av dyktige bønder og vitenskapsfolk. Men nå endrer ting seg; vil vi klare å fø en voksende befolkning i klimaendringens tid? Et revolusjonerende nytt prosjekt skal sørge for at klodens befolkning kan gå fremtiden lyst i møte: Vi skal finne klodens siste skatter. Og Norge er en drivkraft.

Alle matplanter, også de høytytende fra Trøndelags gode matjord, er avhengige av tilskudd av friskt genmateriale, for å møte nye produksjonsutfordringer. Dette får de fra eksisterende frøbanker rundt i verden og fra forskningsinstitusjoner. På den måten har både ris, hvete og mais økt produktiviteten sin, til det beste for både bonde og konsument de siste 50 årene. De har fått krysset inn økt produksjonsevne, og de er motstandsdyktige mot en rekke sykdommer. Etter hvert har vi likevel nådd en produksjonstopp.

En vill slektning av banan fra Indonesia (Foto: Julie Sardos, Bioversity)

Tilpass deg, eller forsvinn

Og klimaendringene kommer for fullt. Forskningen forteller oss at for hver grad med økt temperatur, så vil enkelte matplanter tape mellom 10 – 15 prosent produktivitet. Er du en fattigbonde i Malawi eller i India kan det få katastrofale konsekvenser. Og også potet- og kornbønder i Norge vil merke at vi går inn i en ny tid. Det vil regne mer, og hardere. Vi vil også få flere tørkeperioder. Vi vil til og med kunne få ustadige frostperioder. Det kommer til å «svinge». I det hele tatt så vil det å være bonde bli en risikosport, både i Norge og i fattige land.

Heldigvis har verden investert i noen gode ‘back up’ system. Det finnes et nettverk av såkalte genbanker, eller frøbanker. Her kan bønder og land få frø de eller andre har deponert. Den mest kjente av disse er frøhvelvet på Svalbard, finansiert av Norge. Den lagrer frø på vegne av menneskeheten, godt sikret i permafrosten.

Frøbanken på Svalbard (Foto: Neil Palmer, CIAT)

Her hjemme får bønder kompensasjon for tapte avlinger. Men forsikringspremien blir dyrere. Og et ekstra ubehagelig spørsmål kryper inn i hjernebarken: Hva om det blir gjentatte dårlige år, og avlinger som på sikt ikke tåler mer fuktighet, mer tørke eller mer frost? Spørsmålet blir ikke lenger det gamle «får vi til salt i grøten», men heller «får vi riskorn til grøten»? Asiatisk ris er nemlig svært utsatt for de nye svingningene vi ser.

Finnes Edens Hage?

Vi er i dag litt over 7 milliarder på kloden. I 2050 blir vi over 9 milliarder. Og svært mange av disse nye jordborgerne kommer i Afrika. Dette kontinentet blir svært utsatt for de bebudede klimaendringene og spørsmålet er: Har vi genetisk variasjon nok i matplantene våre, både de ute på bondens åker og de inne i de større frøbankene?

Det er dette som kalles en ubehagelig sannhet, fordi sannheten er, dessverre, nei. Betyr det da at vi er som de fleste av Magnus Carlsens motstandere, sjakk matt i få trekk? Nei, det finnes en ny åpning. La oss kalle den ‘Norsk åpning’. I dette ligger at det finnes en annen form for forsikring som vi kan utforske. Den har nærmest et anstrøk av «Edens Hage» over seg.

Norge støtter et lovende 10-årig prosjektsamarbeid mellom den uavhengige internasjonale institusjonen The Crop Trust, som holder til i Bonn, Tyskland, (og som er medansvarlig for frøbanken på Svalbard) og Millenium Seed Bank hos den botaniske hagen i Kew, London. Prosjektet har en tørr tittel: Landbrukstilpasning til klimaendringer: Om å samle inn, beskytte og forbedre ville slektninger av matplantene våre. Men ikke la deg lure, dette er et av de mest spennende matprosjekt som ligger på tallerken vår i de kommende årene.

Deltagere ved et kurs for å samle inn ville matplanteslektninger i Uganda (Foto: Luis Salazar, Crop Trust)

Hva skjer?

Forsker og professor Åsmund Bjørnstad ved Norges miljø- og biovitenskapelige Universitet (NMBU) er rådgiver for prosjektet og forfatter av boken Vårt daglege brød. Han understreker betydningen av genmateriale fra ville planteslag, også for norsk hvete, og dermed for alle glade i norsk brød. Han får følge av kollega og førsteamanuensis Ola Westengen, som i flere år var koordinator for frøbanken på Svalbard.

«Vi har lenge samlet det vi kaller landraser av matplantene våre. Nå samler vi inn det materialet vi mangler, nemlig de ville forfedrene. De har en enorm genetisk variasjon som de vanlige frøsortene mangler, og dette skal gjøres tilgjengelig for foredlere og bønder. Dette er et prosjekt for å lage råmateriale for klimatilpasning. Men de ville slagene har også gener for tilpasning til næringsinnhold i jorda, og toleranse og motstandskraft mot sykdom som rammer matplanter generelt. Derfor er prosjektet så unikt», understreker Westengen.

Prosjektet skal samle mange av de viktigste slektningene av 29 av våre viktigste matplanter, inkludert hvete, potet, ris, mais og solsikke. Deretter skal det legges til rette for bruk av disse i avl av nye, forbedrede avlinger. Lykkes prosjektet, er menneskeheten garantert matsikkerhet i hundrevis av år fremover, selv med rask befolkningsøkning og klimaendringer.

Ungplanter av vill søtpotet, klar for bruk i pre-foredling (Foto: Hannes Dempewolf, Crop Trust)

Og sjefen for dette globale prosjektet er norsk. Hun heter egentlig Åslaug, men bruker nå mest mellomnavnet Marie. Det passer liksom noe bedre inn i det engelske språket. Vi snakker om Åslaug Marie Haga, tidligere profilert norsk partileder.

«Dette prosjektet er avgjørende for matsikkerheten vår. Verdens bønder har aldri stått overfor større utfordringer enn nå. Det haster. Og jeg må jo si at det er fantastisk givende å få lov til å jobbe med så fundamentale spørsmål.»

Haga understreker at Norge har vist et stort engasjement for matmangfold og frø i en årrekke, ikke minst med lederskapet landet tok i og med opprettelsen av frøbanken på Svalbard. I følge Haga er dét en av grunnene til at matsikkerhet og frømangfold også kom inn som del av FNs nye bærekraftsmål. «Jeg er stolt av dette,» sier Haga.

Prosjektet innebærer hundrevis av kartleggingsbesøk i felt, nært samarbeid med lokale bønder og myndigheter i mange land, og lange undersøkelser i forsøksinstitusjoner. Dette er ikke gratis, og Norge finansierer prosjektet, gjennom Utenriksdepartementet, via Norad.

Deltagere behandler frø under et kurs for å samle inn ville matplanter i Uganda (Foto: Luis Salazar, Crop Trust)

«Vi føler oss trygg på at prosjektet blir gjennomført etter planen og oppfyller avtalte rapporterings- og gjennomføringskrav,» sier seniorrådgiver Daniel van Gilst i Norad. Støtten ligger på ca 40 millioner kroner per år.

Vi gjenoppdager nå på mange vis Edens Hage. Rikdommen ligger nemlig rundt oss, på alle kanter, vi må bare forstå det og ta vare på det. Norge er med og betaler det som egentlig er en billig forsikringspremie.

Naturen rommer alt. Inkludert morgendagens mat.

En gutt gleder seg til en saftig søtpotetrett (Foto: Neil Palmer, CIAT)